Enhver Til Sitt (Each Man to His Own)

I follow my horse, into the forest.
Jeg følger etter hesten, inn i skogen.
Bleeding; wet from my own blood.
Blødende; våt nedentil av eget blod.
The feet feels heavier and heavier;
Føttene føles stadig tyngre;
a beating pain in the thigh.
en bankende smerte i låret.

The pants feel like plaster
Buksene har blitt som gips
around my legs, where the blood has dried.
rundt beina der blodet har størknet.

I fall, but get up again.
Jeg faller, men reiser meg igjen.
Staggering, limping, stumbling, falling.
Sjanglende, haltende, stumpende, fallende.
My hunt ends, in the wet moss
Min jakt når sin slutt, i den våte mosen
by the the lonesome bank of the moon lake.
ved månetjernets ensomme bredd.
The lonesome bank of the moon lake.
Månetjernets ensomme bredd.
The lonesome bank of the moon lake.
Månetjernets ensomme bredd.

Why must I test my destiny again and again?
Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Why must I forget the pain when the wound heals?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Why must I get used to a ruined body?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Why must I forget where I fell the last time?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Why must I forget? Why must I forget?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Why must I feel the old pain again (and again and again...)?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen (og igjen og igjen...)?

One time, this time, I cannot get up again.
En gang, denne gang, går det ikke å reise seg igjen.
I remain there, in the wet moss, alone and dying.
Jeg forblir der, i den våte mosen, alene og døende.
I cannot get up, and I don't want to either.
Det går ikke å reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller.
The moon is reflected in the surface of the lake and she blinks at me.
Månen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg.

The moon blinks at me.
Månen blinker til meg.
The moon blinks at me.
Månen blinker til meg.

The light intensifies.
Lyset blir sterkere.
The moon goddess comes to me.
Månegudinnen kommer til meg.

I am not cold anymore.
Jeg fryser ikke mer.
I am warmed by the moonlight.
Jeg varmes av månelyset.

Why must I test my destiny again and again?
Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Why must I forget the pain when the wound heals?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Why must I get used to a ruined body?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Why must I forget where I fell the last time?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Why must I forget? Why must I forget?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Why must I feel the old pain again (and again and again...)?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen?

I am not cold anymore.
Jeg fryser ikke mer.
I am warmed by the moonlight.
Jeg varmes av månelyset.
I am not cold anymore.
Jeg fryser ikke mer.
I am warmed by the moonlight.
Jeg varmes av månelyset.